Vann gir gass om vinteren.

Vår hovedregel er å bruke gass på alle turer unntatt når en må smelte snø. I leir på 1400 moh testa vi nå om den gassdrevne Jetboil Minimo funka til snøsmelting. Den skal virke ned til -6 grader C, men trykket dabber av fortere dess kaldere det er, og dess mindre gass det er på boksen. Så vi prøvde et triks med å varme gassboksen i vann.

Men først noen fakta: Lufttrykket synker med høyden over havet, ca 12% for hver 1000 høydemeter. Lufttemperaturen synker med høyden, ideelt ca 0,65 grader pr 100 meter. Kokepunktet for vann synker på vei opp fjellet, og er ca 92 grader på Galdhøpiggen. Så gass fungerer bedre dess høyere opp.

Inni gassboksen  er det en flytende blanding av propan og butan som har et visst kokepunkt, der væske går over til gassform, som kan utnyttes i brenneren. Er blandingen for kald, så fordamper den  ikke nok, og brenneren kan ikke tennes. Trykket i boksen må være høyere enn utenfor. I boksene med vintergass er det samme gassblandingen, men en spesiell papirveke er satt inn for å øke fordampingsarealet, og derved effektiviteten ved lavere temperaturer. Her brukte vi vanlig powergas.

Men gassboksen blir også nedkjølt når den avgir gass til brenneren. Da må mer av blandingen fordampe, og det krever energi, som den tar fra den flytende fasen. Dess mindre gass det er igjen på boksen dess fortere blir den avkjølt. Dette begrenser bruken når det er kaldt. Og her kommer det enkle trikset:

En centimeter vann i ei skål, sett gassboksen oppi, og trykket øker umiddelbart. Jetboil Minimo leveres med ei lita plastskål som beskytter brenneren under transport. Det holder med kaldt vann, men en skvett lunka eller varmt er mer effektivt. Ikke bruk varmere vann enn 50 grader, så er en på sikre siden. Litt vann på thermosen fra dagen før gir en fin start på en kald morgen. Det er ikke så mye energi som skal tilføres.

Snøsmelting med gass går helt greit med boksen i vannbad. Men effekten er lavere enn de fleste parafin og primusbrennere. Så på kaldeste vinteren og med mye snøsmelting er det vel primusen eller vedovnen som vil gjøre beste jobben. Men nå kan primusen trygt være hjemme på de korte turene og den varme delen av vinteren. Vannbad gjør at gass fungerer effektivt og helt trygt langt nedover graderstokken.

Gasskjøkken med varmeveksler er svært effektive og enkle i bruk. Sammenlignet med en primus eller mulitifuel på parafin eller bensin, så slipper en alt søl med flytende drivstoff og  tid til forvarming. Jetboil gasskjøkken har allerede kokt opp første kjelen før primusen er klar! Så får vi se etterhvert hvor mange kuldegrader Jetboilen virkelig takler. Den har i alle fall erobret noe av vinteren.

Drømmen om Canada utsatt til 2022

Sist i februar, da coronaviruset med liten motstand slo rett inn i kjernen av det norske helsevesenet, skjønte vi at padleturen hang i en tynn tråd. I en måneds tid prøvde vi å holde igang forberedelsene. Flybilletter var kjøpt, hytte i Yellowknife reservert, og en del utstyr bestilt fra Overlander Sport, med flere. Men vi holdt igjen postsendinger med en del utstyr herfra, og ikke minst all proviant vi hadde tenkt å kjøpe på nettbutikker og få sendt til "hytta vår" i Yellowknife.

Tida krympa, lista over gjøremål ble bare større, og usikkerhetene flere. Med økende smitte i Tyskland visste vi at flybytte i München kunne bli en utfordring. Snart ballet det på seg. USA stengte mot Europa, og snart var den frie flytrafikken nede. Vi drøyde lenge med den endelige beslutningen, men til slutt var det greiest å utsette.

Gjennom mine kontakter i Nordvestterritoriet skjønte jeg raskt at "hyttestriden" her hjemme knapt blir et komma i forhold til temaet pandemi for befolkningen i Nord-Canada. En av mine kontakter i Yellowknife skrev til meg 29. mars:  "A lot of the smaller communities up here are fearful of visitors. It would be heartbreaking to show up in a small town after a trip of that length only to be run out of town."

Samtidig leste jeg boka "People of the Deer" av forfatteren Farley Mowat, som rett etter 2. verdenskrig oppsøkte de siste grupper av Ihalmuit - innlandseskimoer, som fortsatt levde sitt nomadiske liv i området sør-øst for nedre del av Thelon River. Fra 1886 til 1946 var gruppen redusert fra ca 7000 til bare 40 individer. Jeg skal ta mer av historien senere, men "hvite manns sykdommer" er en viktig årsak, sammen med andre store endringer. Så virussykdommer vet lokalbefolkningen i Nord-Canada rekkevidden av. De vil helt klart ikke at historien skal gjenta seg.

For noen uker siden ble de nordlige territoriene i Canada isolert fra omverdnen, ingen utenforstående får reise inn, og alle som skulle hjem ble sendt i karantene. I Nordvestterritoriet ble det opprettet 4 karantenesenter på de største stedene, der det er sykehus og nok ressurser til å håndtere smitten. Alle hjemreisende måtte innom ett av karantenestedene før de kunne reise hjem.

Nordvestterritoriet har pr i dag påvist totalt 5 tilfeller av covid-19 viruset, 3 av dem er friskmeldt, og ingen smittespredning er påvist, 1500 tester utført. I Nunavut har de ikke påvist smitte, 430 tester utført.

Dette i stor kontrast til hvordan Norge lakk som en sil, både over grensa, og i såkalt isolat. Men så var det heller ikke sikkert at Norske myndigheter ville slå helt ned smitten da.

Fra lokalavisene er det mange saker om hvordan nedstengingen i Nord-Canada arter seg. Gruveindustrien permiterte de lokale arbeiderne, og fortsetter driften i de mange isolerte gruvesamfunnene med folk utenfra. Myndighetene oppfordret tidlig til at folk skulle skaffe seg forsyninger for ei uke eller to. Butikkhyllene ble fort tomme for en del varer, som da måtte rasjoneres. Strenge karanteneregler fører til hardt press på transportørene, som har lang vei å kjøre for å levere til butikkene. Alkoholsalget begrenses, og staten trår til med hjelpepakker, men mindre rause enn de Norske.  Det er historier om små samfunn som har satt opp egne veisperringer, og der de fleste drar ut til sine jakthytter for å bli der, mens bare de som må utføre nødvendige jobber, som stell av eldre, blir igjen i landsbyen. Mange samfunn er veiløse, så flyruter blir oppretholdt med subsidier for å holde varetransporten og beredskapen oppe. Jeg kan også legge til at først i fjor fikk NWT ambulansefly/helikopter bemannet med helsepersonell for syketransport.  I Nunavut er skolene stengt frem til høsten. Alle arrangementer og all turisme er stoppet.

En av mine kontakter i Yellowknife skrev 29. mars:  "A lot of the smaller communities up here are fearful of visitors. It would be heartbreaking to show up in a small town after a trip of that length only to be run out of town."

Om vi kunne dra med det første, så ville vi ikke. Vi vil ikke være til bry, og risikere å belaste redningstjeneste, helsevesen eller andre høyst begrensede ressurser i en anstrengt situasjon for alle småsamfunna der i nord-vest. Vi drar ikke før vi igjen er velkomne gjester. Å ankomme Baker Lake uten å være velkommen er ikke enkelt. Veiløst, kun med flyforbindelse. Og veldig langt å padle til neste bosetning.

Nord-Canada har stengt seg inne. De har klart å hindre smitten å komme inn og få fotfeste. Men hvordan åpne igjen?  Stenge og slå ned-strategien hindrer effektivt smitten, men den har sin pris i et låst samfunn med lite aktivitet og inntekter. Det går i noen uker uten hjelp, det går i noen måneder med økonomisk hjelp fra staten, men i halvår og år? Men grunnen til stenge-strategien er helt klar. De små og sårbare samfunnene, som fra før sliter med svakt helsestell, store utfordringer sosialt og helsemessig. Utbredt trangboddhet, svært langt unna tyngre helsehjelp, svært mange veiløse. Samlet en rekke grunner til at fri smitte kunne skapt et ragnarok for de små samfunnene, i verste fall på linje med historiene som tok deres forfedres, og dels kulturs liv.

Så langt vet vi ikke alt for mye om covid-19. Så langt er det bare hygiene, avstand og minst mulig reising som er virkemidlene. Strategiene rundt om i verden er alt fra isolasjon til knapt noen kontroll, men de fleste har en bremse- eller slå ned strategi. Oppbygging av immunitet er ikke avklart, hverken  hvor stor grad av immunitet, eller for hvor lenge den vil vare. Isolering gir ingen, eller bare sakte oppbygging av immunitet. Liten, eller kortvarig immunitet hjelper lite, immunitet i ett år fører sannsynligvis til at viruset kommer igjen, som en type sesonginfluensa, evt sjeldnere ved lengre immunitet. Medisiner er under utprøving, og vil hvis positivt svar, gi en redskap til å kunne slippe opp på tiltakene. Vaksine blir sett på som redningen, men er fortsatt ett år eller halvannet unna. En vaksine må være ferdig testet og trygg. Men det er heller ikke gitt at det er mulig å få til en effektiv vaksine. Høyst sannsynlig må vi leve med viruset i mange år fremover, forhåpentligvis med stadig bedre strategier og tiltak, så vi får mer armslag.

Så vi har for lengst konkludert med at både denne, og med stor sannsynlighet neste sommer passeres før det blir en stabil åpning av Nord-Canada. Det er ingen som har svaret på hvordan og når det blir mulig å reise noenlunde fritt rundt i verden igjen. Vi tror Nord-Canada kommer til å åpne seint. At det kommer nye krav og nye rutiner, som testing - med risiko for karantene, behov for attester, og mer vekt på smittevern, er ganske sikkert. Langreiser blir mer komplisert, uforutsigelig og sannsynligvis dyrere, i alle fall for en periode.

Vi har lært mye av denne "prøvepakkingen", og neste gang stiller vi enda bedre forberedt. Nå blir det nok hjemmesommer. Isen går snart på Slidrefjorden, og snøen er gått i hagen. Nytt helårs drivhus er bestilt, og diverse planer for padling, fisking og friluftsliv er lagt. Vi skulle gjerne tatt turen til Lappland igjen, men det blir kanskje neste sommer - hvis svenskegrensa kan passeres da.